Ikke fradrag for bruddgebyr på strandet aksjekjøp, fastslår klagenemnda

Skattepliktige, et heleid datterselskap som er morselskap for et tjenestesegment, hadde avtalt å kjøpe alle aksjene i to selskaper, og aksjekjøpsavtalen ble terminert før gjennomføring, slik at skattepliktige måtte betale et termineringsgebyr til selgerneSkatteetaten. Gebyret ble fradragsført med den begrunnelse at det var fradragsberettiget etter skatteloven § 6-24 første ledd: gebyret kvalifiserte som en kostnad pådratt for å erverve inntekt som er fritatt etter fritaksmetoden i § 2-38, og falt utenfor nektelsen i § 6-24 annet ledd fordi bare kostnader som ville vært aktiveringspliktige dersom ervervet hadde blitt gjennomført, regnes som ervervs- og realisasjonskostnader — et gebyr som bare forfaller dersom avtalen strander, kan aldri aktiveres som del av aksjenes kostpris.

Skattekontoret og deretter nemndas flertall var uenige. Annet ledd i § 6-24 nekter fradrag for ervervs- og realisasjonskostnader «uavhengig av om erverv eller realisasjon gjennomføres»Skatteetaten — og dette tillegget, som gjelder fra og med inntektsåret 2016, ble innført nettopp for å avgjøre tvister om mislykkede erverv, som forklart i Prop. 1 LS (2015-2016) pkt. 12.2. Flertallet mente at et gebyr regulert i selve aksjekjøpsavtalen er direkte knyttet til forsøket på aksjeerverv, og at bestemmelsens formål og symmetrien i fritakssystemet — bare 3 prosent av utbytte tas til inntekt med 22 prosents sats, en effektiv sats på 0,66 prosent, fordi fradragsretten for aksjonærkostnader er snevert avgrenset — taler mot en snever lesning av nektelsen. Et termineringsgebyr er ingen løpende eierkostnad og ligner mest på den engangskostnaden en ervervskostnad er, resonnerte flertallet, som i det vesentlige sluttet seg til skattekontorets begrunnelse.

Sekretariatet hadde innstilt på det motsatte: å ta klagen til følge. Det leste forarbeidene (Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) pkt. 15.3) slik at annet ledd bare omfatter kostnader som ville vært aktiveringspliktige dersom transaksjonen hadde blitt gjennomført, og fant at ordlyden «ervervs- og realisasjonskostnader» naturlig peker på kostnader ved et erverv eller en realisasjon — et gebyr som kompenserer selger fordi kjøpet aldri skjedde, er ingen av delene. Det avviste også å avgrense første ledd til løpende eierkostnader, med henvisning til Rt-2015-1068 (Kverva) om eierkostnader, og fant tilstrekkelig tilknytning mellom gebyret og erverv av skattefri aksjeinntekt. Ett nemndsmedlem, Hajem, sluttet seg til sekretariatets innstilling; flertallet bestående av Folkvord, Dirdal, Fredriksen og Nyhus stemte for avslaget.

Resultatet følger Høyesteretts linje i HR-2016-2249-A (Evry): kostnader ved et aksjeerverv som aldri materialiserer seg, faller inn under § 6-24 annet ledd, og staten behøver ikke ta stilling til om slike kostnader allerede faller utenfor fradragsretten i første ledd. Selskaper som forhandler om erverv, kan derfor ikke fradragsføre et avtalt bruddgebyr på et strandet aksjekjøp omfattet av fritaksmetodenSkatteetaten — selv om det samme gebyret aldri ville oppstått, og aldri blitt aktivert, dersom avtalen hadde blitt gjennomført.

Rettslig grunnlag: skatteloven § 6-24 første og annet ledd; Skatteklagenemnda stor avdelings vedtak SKNS1 38/2026 av 16. juni 2026, publisert 30. september 2026.