Høyesterett snevrer inn unntaket for særlig uavhengige stillinger

Høyesterett har snevret inn unntaket for arbeidstakere i «særlig uavhengig stilling» etter arbeidsmiljøloven § 10-12 andre leddDomstol. I HR-2026-2227-ADomstol, avsagt 14. oktober 2026Domstol med dommer Borgar Høgetveit Berg som førstvoterende, opphevet en enstemmig avdeling på fem dommere Gulating lagmannsretts domDomstol av 20. oktober 2025 og fastslo at en prosjektleder i et entreprenørkonsern ikke hadde en særlig uavhengig stillingDomstol — slik at arbeidstidsreglene i kapittel 10, herunder overtidsbetaling, gjaldt for hamDomstol.

A arbeidet fra april 2020 som prosjektleder i entreprenøren X AS på 40 timers uke med normal overtid innbakt i lønnen. Etter konkursen i 2021 saksøkte han B personlig — styreleder, daglig leder og hovedaksjonær — etter aksjeloven § 17-1Domstol, etter at Nav Lønsgaranti hadde avslått overtidskravetDomstol. Begge de lavere instanser frifant B med at stillingen var unntattDomstol; NITO erklærte partshjelp for A og SMB Norge for B.

Rettlig fastslår dommen at unntaket er snevertDomstol. Ordlyden krever en «særlig» uavhengig stilling — ikke enhver uavhengig stillingDomstol — og forarbeidene (Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) s. 181; Innst. O. nr. 18 (2005–2006)) krever en tydelig og åpenbar uavhengighet i hvordan og når oppgavene organiseres og utføresDomstol: arbeidstakeren prioriterer selv, bestemmer hva som skal gjøres og hva som skal delegeres, og når og hvordan det skal gjøres. Fleksibel arbeidstid alene er ikke nokDomstol. Avgjørende er at vurderingen må ta inn over seg alle rammevilkår, også ytre som arbeidsgiveren ikke rår overDomstol: en stilling som ut fra kundefrister og prosjektmilepæler ikke er uavhengig, kan ikke bli uavhengig etter loven bare fordi arbeidsgiveren ikke setter grenser for arbeidstidenDomstol. Dommen slutter seg til NOU 2016:1 s. 199 på samme punkt. Prosjektarbeid som slikt plasserer ikke en arbeidstaker innenfor eller utenfor unntaketDomstol; vurderingen er alltid konkretDomstol.

Unntaket må dessuten tolkes i samsvar med arbeidstidsdirektivet 2003/88/EFDomstol, gjennomført i kapittel 10: § 10-12 andre ledd kan ikke åpne unntak som går lenger enn direktivets artikkel 17 nr. 1 tillaterDomstol. Bestemmelsen dekker arbeidstakere hvis arbeidstid ikke måles eller fastsettes på forhånd eller kan fastsettes av arbeidstakerne selvDomstol, og Høyesterett understreker med henvisning til EU-domstolens sak C-175/16 Hälvä at det avgjørende er friheten til å fastsette selve arbeidstidens lengde, ikke bare når på døgnet det arbeidesDomstol.

Konkret styrte A hvordan prosjektoppgavene ble utførtDomstol og ledet inntil fem totalentrepriser til opp mot nærmere 100 millioner kroner, men hadde begrenset råderett over arbeidsmengde og tidspunktDomstol: han kunne i realiteten ikke si nei til oppdragDomstol, måtte be om avspaseringDomstol — noe som tyder på at han ikke fritt styrte arbeidstidenDomstol — og arbeidet under ytre rammer som reelt begrenset kontrollenDomstol. Lagmannsrettens vekt på lederoppgavene fremfor kontrollen over egen arbeidstid var derfor feilDomstol. Anken førte fremDomstol; B må betale As sakskostnader for Høyesterett med 534 228 kronerDomstol (399 000 for 114 advokattimer à 3 500 pluss merverdiavgift 99 750 og rettsgebyr 35 478) innen to uker fra forkynnelsenDomstol.

For rådgivere er den praktiske testen nå skjerpet: unntak krever stor frihet til å bestemme arbeidets omfang og tidspunktDomstol, vurdert mot alle begrensningerDomstol — og i tvil gjelder arbeidstidsreglene. Selv unntatte arbeidstakere beholder grunnvernet i § 10-2Arbeidstilsynet og retten til forsvarlig arbeidstidArbeidstilsynet.

Rettslig grunnlag: arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd, jf. §§ 10-6 (overtidstillegg på minst 40 prosent), 10-2 og 1-9, lest i samsvar med direktiv 2003/88/EF artikkel 17 nr. 1, jf. artiklene 2 nr. 1 og 6Domstol.