GA: Kapittel III i forordning 2022/1854 gyldig vedtatt etter artikkel 122 nr. 1

Generaladvokat Athanasios Rantos har foreslått å stadfeste energisolidaritetsbidraget og i det store å godkjenne den belgiske avgiften. I sin innstilling av 22. oktober 2026 i sak C-358/24 Varo Energy Belgium m.fl., avgitt etter foreleggelse fra Grondwettelijk Hof, konkluderer han med at kapittel III i forordning (UE) 2022/1854 er gyldig vedtatt med hjemmel i artikkel 122 nr. 1 TEUVEuropa, i samsvar med vilkårene bestemmelsen stiller for vedtak fattet med denne hjemmel. Bestemmelsen dekker ekstraordinære økonomiske nødssituasjoner, hvilket energiforsyningskrisen i 2022 var; ordningen er midlertidig og gjelder bare merfortjeneste for regnskapsårene 2022 og 2023 under en forordning som gjaldt til 31. desember 2023; og bidraget er egnet og ikke åpenbart uforholdsmessig, siden det bare tar en del av merfortjenesten og lar foretakene beholde en margin for investeringer og stabilitet. Den fiskale karakteren er ingen hindring: artikkel 122 nr. 1 utelukker ingen fiskale tiltak, og regelen om enstemmighet i artikkel 115 får ikke anvendelse når avhjelping av krisen er hovedmålet.

Når det gjelder likeverdighet, pålegger den belgiske loven av 16. desember 2022 2022-2023-raffineriene 6,9 euro per tonn omdannet råolje og 2022-primærdeltakerne for diesel, gassolje og bensin 7,8 euro per kubikkmeter brakt i omsetning, med opptrapping etter artikkel 4 nr. 3 til nivået i artikkel 15 og 16, nemlig minst 33 % av fortjeneste som overstiger gjennomsnittet av den skattepliktige fortjenesten for de fire regnskapsårene som begynner 1. januar 2018 eller senere, med mer enn 20 %. Generaladvokaten leser artikkel 14 slik at den ikke er til hinder for et tiltak som utvider sitt personelle virkeområde utover foretakene i artikkel 2 nr. 17 og artikkel 14 nr. 1, forutsatt at utvidelsen ikke rokker ved tiltakets likeverdighet for foretakene som omfattes av bestemmelsen, og at tiltaket for disse foretakene oppfyller forordningens krav, herunder et tilsvarende eller høyere proveny. Men distribusjonsprimærdeltakerne faller utenfor artikkel 14 nr. 1Europa, slik at tiltaket ikke kan gjelde som likeverdig for demEuropa, ikke gjennomfører artikkel 14 for deres del, og charteret ikke får anvendelse. Det er følgelig ikke grunn til å besvare det tredje spørsmålet om charterets artikkel 20 og 21.

Artikkel 30 og 110 TEUV er etter hans syn heller ikke til hinder for avgiften på primærdeltakerne. Den er ikke en avgift med tilsvarende virkning som toll: den avgiftsutløsende hendelsen er den omdannede eller i omsetning brakte mengden, anvendt etter samme kriterier på importerte og innenlandske produkter, og fraværet av belgisk råoljeutvinning endrer ikke dette. Den hører i stedet inn under artikkel 110 TEUV, som den oppfyller så lenge den gjelder uavhengig av opprinnelse og uten tyngre beskatning av andre medlemsstaters produkter eller indirekte vern av annen innenlandsk produksjon, med forbehold om etterprøving.

Avgiften er heller ikke statsstøtte. Referanserammen er selve loven av 16. desember 2022, et ekstraordinært kriseinstrument som kan skilles fra det alminnelige skattesystemet, og det foreligger ingen selektivitet uten forskjellsbehandling mellom operatører i en sammenlignbar faktisk og rettslig situasjon sett i lys av dette målet. Ikke-deltakere har bare om lag 10 % av markedet, mengdene lampeolje er små, parafin betjener et eget marked og kull er marginalt, uten gassutvinning i Belgia, slik at disse operatørene synes å være i en annen situasjon, med forbehold om den foreleggende rettens funn. Bekreftes dette, trengs ingen begrunnelsesundersøkelse, og det skyldtes ingen forhåndsmelding til Kommisjonen.

Rettsgrunnlaget er artikkel 122 nr. 1 TEUV, artikkel 14–18 og 22 i forordning (UE) 2022/1854, charterets artikkel 20 og 21, artikkel 30, 107 nr. 1, 108 nr. 3 og 110 TEUV samt den belgiske loven av 16. desember 2022.