Delt permitterte utsendte arbeidstakere beholder norske dagpenger

Norske dagpenger bygger på oppholdsregelen i folketrygdloven § 4-2: «For å ha rett til dagpenger må medlemmet oppholde seg i Norge», med departementet gitt myndighet til å «gi forskrifter om unntak fra kravet om opphold i Norge». Unntakene ligger i Forskrift om dagpenger under arbeidsløshet (dagpengeforskriften), som nå endres ved forskrift 30. juli 2026 nr. 1599 med virkning fra 1. november 2026. Hovedendringen er en ny § 1-9: et medlem som «utfører lønnet arbeid i et annet EØS-land og omfattes av Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 (trygdeforordningen) artikkel 12 nr. 1» og «mottar dagpenger som delvis arbeidsløs eller delvis permittert» er «unntatt fra kravet i folketrygdloven § 4-2 om opphold i Norge». Kapittel 1 inneholdt tidligere ingen unntak for utsendte arbeidstakere.DomstolLovdataLovdata

Unntaket er snevrere ved fullt arbeidsbortfall: «Dagpengemottakere som er helt arbeidsløse eller helt permitterte, er bare unntatt fra oppholdskravet dersom de til tross for arbeidsløsheten eller permitteringen kan anses som utsendte arbeidstakere etter artikkel 12 nr. 1». I praksis kan en utsendt arbeidstaker som mister deler av arbeidstiden sin i utlandet, fortsette å motta norske dagpenger mens vedkommende oppholder seg i vertsstaten, forutsatt at utsendingsordningen etter artikkel 12 nr. 1 fortsatt gjelder; en som er helt arbeidsløs eller helt permittert i utlandet, må vise at utsendingen består etter artikkel 12 nr. 1.Lovdata

Eksportreglene i artikkel 64 strammes inn på to punkter. § 1-7 begrenser nå oppholdsunntaket for å ta ytelsen med til en annen EØS-stat for å søke arbeid til «den perioden som er innvilget på PD U2» — perioden som er innvilget på PD U2-attesten som NAV utsteder, og som NAV krever at medlemmer søker om før avreise. § 13-4 gir ikke lenger automatisk unntak fra kravet om fire ukers forutgående registrering som arbeidssøker i trygdeforordningen artikkel 64 nr. 1 bokstav a for en arbeidstaker som følger ektefelle eller samboer til en annen EØS-stat, Norden eller Sveits der vedkommende har tatt arbeid; i stedet kan «Arbeids- og velferdsetaten samtykke til å forkorte fireukersperioden i trygdeforordningen artikkel 64 nr. 1 bokstav a», men bare «forutsatt at alle vilkårene i trygdeforordningen artikkel 64 nr. 1 og gjennomføringsforordningen artikkel 55 er oppfylt og at vedkommende oppfyller alle vilkårene for rett til dagpenger under arbeidsløshet». Den tidligere myndigheten til Arbeids- og velferdsdirektoratet til å forlenge fristen på sju dager for registrering etter artikkel 64 nr. 1 bokstav b (artikkel 55 i forordning (EF) nr. 987/2009) er fjernet. Det samlede eksporttaket er urørt: § 13-3 slår fortsatt fast at perioden ikke kan «forlenges slik at den samlet sett overstiger tre måneder i løpet av en dagpengeperiode».LovdataNAVLovdata

Kapittel 13 er for øvrig slanket. § 13-1, som tidligere likestilte arbeidsperioder i andre EØS-land, Norden eller Sveits med minsteinntektsvilkåret i folketrygdloven § 4-4 (ansett oppfylt ved 16 uker med fulltidsarbeid i de siste 12 avsluttede kalendermånedene eller 32 uker i de siste 36), sier nå bare at for personer som omfattes av nordisk konvensjon om trygd av 12. juni 2012, «er det i artikkel 10 i den nevnte konvensjonen gitt særlige regler knyttet til vilkåret i trygdeforordningen artikkel 61 nr. 2». § 13-2, som hadde fastsatt en full dagpengeperiode på 104 uker (eller 52 uker ved kortere arbeidshistorikk) der perioden ble beregnet på sammenlagte perioder fra andre EØS-stater, Norden eller Sveits som supplement til artikkel 5, oppheves i sin helhet. Endringene er forankret i den supplerende forskriftshjemmelen i folketrygdloven § 4-1a — «Departementet kan i forskrift gi bestemmelser som supplerer eller legger til rette for etterlevelse av bestemmelser om ytelser ved arbeidsløshet i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen» — som nå legges til forskriftens hjemmelsgrunnlag.LovdataLovdataLovdata