Utbytteskattgap krever full kredit på eiernivå, fastslår domstolen

Spania beskatter utbytte utbetalt til et amerikansk regulated investment company med 15 %Europa, mens utbytte utbetalt til et hjemmehørende kollektivt investeringsforetak ilegges selskapsskatt med 1 %Europa. Domstolen fastslår at denne tyngre byrden er en restriksjon på den frie bevegelighet for kapitalEuropa, som i prinsippet er forbudt etter artikkel 63 TEUVEuropa, og at en bilateral avtale til unngåelse av dobbeltbeskatning bare nøytraliserer den der hele satsdifferansen faktisk kan trekkes fra skatten som skyldes i bostatsstatenEuropa.

Tvisten gjelder Ishares Europe ETFEuropa, et amerikansk regulated investment company etter Investment Company Act of 1940Europa. For utbytte fra aksjer i spanske selskaper mottatt i skatteårene 2007 til 2010 krevde Spania inn skatt på ikke-bosattes inntekt ved kildeskatt på 15 %Europa etter artikkel 10 nr. 2 bokstav b i konvensjonen mellom Amerikas forente stater og Kongeriket Spania til unngåelse av dobbeltbeskatning, undertegnet i Madrid 22. februar 1990. Ishares søkte tilbakebetaling av differansen mellom tilbakeholdte 15 % og satsen på 1 % for utbytte mottatt av hjemmehørende enheter etter artikkel 28 nr. 5 i loven om selskapsskatt, beregnet på bruttoutbyttebeløpet. Audiencia Nacional tilkjente tilbakebetalingen med renter; skattemyndigheten anket til Tribunal Supremo, som forela nøytraliseringsspørsmålet for Luxembourg.

Den tyngre spanske skattebyrden består alene fordi Spania har utøvd sin beskatningsjurisdiksjon, og er derfor en mindre gunstig behandling av inntekt utbetalt til et ikke-hjemmehørende fondEuropa som kan avskrekke fra grensekryssende investeringerEuropa. Denne konklusjonen står fast selv om Ishares selv ikke betaler amerikansk selskapsskatt av utbytteneEuropa og velter skattebyrden over på sine andelseiere under skattetransparensordningenEuropa. Den spanske regjeringens påberopelse av Finanzamt für Großbetriebe holder ikkeEuropa av samme grunn: Denne tolkningen var betinget av at utbytte utbetalt til den ikke-hjemmehørende enheten ikke ble tyngre beskattet i utdelingsstaten enn utbytte utbetalt til et hjemmehørende fond.

Når Spania beskatter både hjemmehørende og ikke-hjemmehørende kollektive investeringsforetaks inntekt fra et hjemmehørende selskap, blir deres situasjoner sammenlignbareEuropa, noe den foreleggende domstol — som allerede anser de to fondstypene som objektivt sammenlignbare — må bekrefteEuropa.

Nøytralisering gjennom en dobbeltbeskatningsavtale krever at beløpet som svarer til hele differansen mellom de to satsene, i alle tilfeller trekkes fullt ut fra skatten som skal betales i bostatsstatenEuropa. For Ishares selv er denne muligheten bare teoretiskEuropa: Etter den amerikanske særordningen beskattes inntekten ikke i dens navn, men tilordnes dens aksjonærer eller andelseiereEuropa, som den overførte utbyttene og den utenlandske skattecreditten til. Spania kan ikke påberope seg overholdelse gjennom en konvensjon som motparten ikke kan benytte, der fondet har valgt en lovlig, ikke-misbrukende transparensordningEuropa — selv om et valg om beskatning på enhetsnivå i prinsippet ville gitt fullt fradrag, men ville bundet hele dens inntekt, ikke bare utbyttene av spansk opprinnelse.

Nøytralisering kan fortsatt virke på andelseiernes nivåEuropa. Konvensjonens artikkel 24 nr. 2 bokstav a lar USA kreditere mot amerikansk inntektsskatt skatt betalt i Spania på en bosatts vegne, slik at konvensjonen kan gi andelseierne adgang til å bruke creditten for den spanske kildeskattenEuropa. Den foreleggende domstol må etterprøve at de faktisk kan detEuropa, og at fradraget fullt ut dekker differansen mellom satsen på 15 % og satsen på 1 %Europa. Først da er restriksjonen nøytralisertEuropa.

Rettsgrunnlaget er én avsluttende setning: artikkel 63 TEUVEuropa, anvendt på den spanske kildeskatten på 15 % etter artikkel 10 nr. 2 bokstav b i dobbeltbeskatningsavtalen mellom Spania og USA og creditmekanismen i avtalens artikkel 24 nr. 2 bokstav a.