EU-domstol nekter Tyskland å utsette marginemoms til billighetsspor

Retten avsa dom 14. oktober 2026 i sak T-569/25EuropaEuropa etter foreleggelse fra Bundesfinanzhof: artikkel 314 i rådsdirektiv 2006/112/EF (momsdirektivet), lest i lys av effektivitetsprinsippet, er til hinder for en nasjonal praksis der forhandlerens gode tro om marginordningen bare prøves i en egen billighetsprosedyreEuropa. Tvisten gjaldt X-GmbH, en tysk smykke- og klokkehandler, som hadde anvendt marginordningen etter § 25a Umsatzsteuergesetz på videresalg deklarert for 2013 og 2014. Etter en kontroll konkluderte Finanzamt Y med at X' leverandører feilaktig hadde fakturert under ordningen fordi klokkene var nye, beregnet momsen på nytt av det fulle vederlaget ved utligninger av 19. februar 2020 og avviste X' klager.

Finanzgericht opprettholdt utligningene: leverandørene hadde angitt marginordningen på fakturaene med henvisning til § 25a Umsatzsteuergesetz, men var ikke berettiget til det, og UStG verner ikke skattyterens gode tro ved prøvingen av bestemmelsens vilkårEuropa. Etter fast nasjonal rettspraksis kan berettigede forventninger bare ivaretas i utligningsprosedyren etter § 155 Abgabenordnung der loven foreskriver detEuropa, slik at X' støtte til fakturaene bare kunne vurderes i den særskilte billighetsprosedyren etter §§ 163 og 227Europa.

Retten minnet om at marginordningen i momsdirektivets artikkel 313–315 er en særskilt unntaksordning: en avgiftspliktig forhandler betaler moms bare av fortjenestemarginen, differansen mellom salgs- og kjøpspris, ved leveranser av brukte varer, kunstgjenstander, samlerobjekter eller antikviteter ervervet fra personene i artikkel 314 bokstav a–d, som alle kjennetegnes ved aldri å ha kunnet fradragsføre inngående moms. Er vilkårene ikke oppfylt, skal ordningen i prinsippet nektes selv om leverandøren anvendte den, når retten påberopes svikaktig eller misbrukende. Men etter EU-domstolens Litdana-dom (C-624/15)Europa av 18. mai 2017Europa er artikkel 314 til hinder for å nekte ordningen overfor en avgiftspliktig som mottok en faktura med marginhenvisninger, selv om en senere kontroll viser at den leverende forhandleren feilaktig anvendte den, med mindre myndighetene godtgjør at vedkommende ikke handlet i god tro eller tok alle rimelige skritt for å unngå å medvirke til momssvindelEuropa.

Om denne godtroprøvingen kan utsettes til en egen billighetsprosedyre ble deretter prøvd mot effektivitetsprinsippetEuropa, det eneste prinsippet forelagt rettenEuropa. Uten unionsprosessregler utpeker medlemsstatene myndigheter og prosedyrer etter nasjonal prosessautonomi under iakttakelse av ekvivalens og effektivitet. Med Gryczara-rammeverket (C-746/24) fant retten at den tyske praksisen kan gjøre utøvelsen av marginretten uforholdsmessig vanskeligEuropa: doble rådgiver- og sakskostnader over to administrative klager, to rettssaker og mulige Revision-ankerEuropa, der tvistens verdi telles dobbelt for rettsgebyrerEuropa; samlede forløp over flere årEuropa, fordi myndigheten kan avvente endelig dom om utligningen før den prøver god tro i billighetsprosedyrenEuropa; og en bevisordning der bare elementene den avgiftspliktige anfører, normalt prøves i billighetsprosedyrenEuropa, motsatt utligningsprosedyrenes ex officio-fastsettelse av alle vesentlige forhold, også dem til gunst for parteneEuropa. Schmeink & Cofreth og Strobel (C-454/98) reddet ikke praksisenEuropa: den overlot medlemsstatene valget av beriktigelsesprosedyreEuropa, men tok ikke stilling til byrder av denne artEuropa.

Rettslig grunnlag: artikkel 314 i direktiv 2006/112/EF slik Retten (annen avdeling, fem dommere) tolket den i T-569/25 av 14. oktober 2026 etter Litdana C-624/15.Europa