EU-domstol lar EU-ansattes gaveavgift bli i hjemstaten tross flytting

Domstolen har slått fast at fiksjonen om skattemessig hjemsted som beskytter EUs tjenestemenn, omfatter gaveavgiftEuropa, og at en tjenestemann beholder beskyttelsen selv etter å ha flyttet av personlige grunner til en annen medlemsstat enn den der vedkommende arbeiderEuropa. I dom av 15. oktober 2026 i sak C-275/25 (Kolwager) besvarte første avdeling to spørsmål fra Tysklands Bundesfinanzhof om første punktum i artikkel 13 første ledd i protokoll nr. 7 om Den europeiske unions privilegier og immuniteter.

Tvisten gjaldt A, som har vært ansatt i Den europeiske investeringsbanken siden 1995, som protokoll nr. 7 gjelder for i medhold av dens artikkel 21. A flyttet fra Østerrike til Luxembourg ved tiltredelsen og flyttet senere til Tyskland etter sitt ekteskap i 2010 for å bo med sin ektefelle, mens han beholdt sin luxembourgske leilighet. I 2013 mottok han en gave på 300 000 euro fra sin bror, som bor i Østerrike. Ved vedtak av 13. april 2017 utlignet den tyske skattemyndigheten 56 000 euro i tysk gaveavgift på overføringen, idet den behandlet A som havende et ytterligere skattemessig hjemsted i Tyskland ved siden av det østerrikske — et syn A's administrative klage, avgjort 1. august 2019, sluttet seg til. Finanzgericht Rheinland-Pfalz ga A medhold 16. september 2021 med den begrunnelse at årsaken til etablering av bopel skal vurderes ved tjenestemannens tiltreden i Unionens tjeneste, og skattemyndigheten anket på rettslig grunnlag.

På det første spørsmålet slo domstolen fast at første punktum i artikkel 13 første ledd gjelder for gaveavgift, selv om teksten bare nevner inntektsskatt, formuesskatt og arveavgiftEuropa. Disse kategoriene er selvstendige EU-rettslige begreper, ikke definert ved nasjonal rett: å overlate deres rekkevidde til hver medlemsstats klassifiseringer ville fragmentere den ensartede skatteordningen og kunne la regelen gjelde eller ikke gjelde, alt etter hvilken nasjonal rett som leverer definisjonen. En gaveavgift deler de vesentlige kjennetegnene ved både arveavgift og inntektsskatt — en vederlagsfri overføring eller den berikelsen den medfører — og i de fleste medlemsstater faller gaver inn under den ene eller den andre. Å utelukke gaver ville etterlate tjenestemenn med to skattemessige hjemsteder, la arveavgifter omgås gjennom lempelig beskattede gaver i bostatsstaten og ødelegge den enkle, forutsigbare skatteposisjonen som gjør Unionens tjeneste attraktiv.

På det andre spørsmålet slo domstolen fast at en tjenestemann som først etablerte bopel utenfor opprinnelsesstaten for å utføre Unionens oppgaver, beholder det skattemessige hjemstedet i opprinnelsesstaten selv etter av personlige grunner å ha flyttet til en annen medlemsstat enn den der vedkommende arbeiderEuropa. Artikkel 13 taler om ett fiktivt hjemsted, og dens fordeling av beskatningsmyndighet kan ikke avhenge av tjenestemannens vilje — et punkt som allerede ble slått fast i domstolens dom fra 1993 i X (C-88/92). En flytting for å være nær familien eller en bopel formet av blandingen av faglige, økonomiske og personlige motiver bak ethvert valg av hjem opphever ikke beskyttelsen så lenge Unionens tjeneste fortsetterEuropa; å la den avhenge av en vurdering av subjektive motiver ville gjøre regelen usikker. Domstolen minnet bare om at tjenestemennenes valg av bopel fortsatt er begrenset av personalregler som krever bopel på eller nær tjenestestedet. Anvendt på A kan Tyskland ikke behandle ham som havende et ytterligere skattemessig hjemsted der med henblikk på gaveavgift ved siden av ØsterrikeEuropa. Rettsgrunnlag: første punktum i artikkel 13 første ledd i protokoll nr. 7.