EU-domstol setter terskelen for sanksjonsbrudd i Jemen-betalinger

Domstolen har fastslått hvordan EUs sanksjonsrett behandler betalinger til ikke-listede offentlige organer som sanksjonerte personer hevder å kontrollereEuropa: betaling av en voldgiftsdom til et slikt organ kan være indirekte tilgjengeliggjøring av midlerEuropa, men bare der de listede personene faktisk kan få pengene — vist ved objektive bevis for en tilstrekkelig betydelig risikoEuropa — og det er ingen presumsjon om kontroll ut fra konkurrerende kravEuropa. Femte avdelings dom av 15. oktober 2026 i sak C-842/24 (DNO Yemen mot Petrolin m.fl.) besvarer tre spørsmål fra Frankrikes Cour de cassation om artikkel 2 nr. 2 i forordning (EU) nr. 1352/2014 om Jemen.

DNO, Petrolin, Moe og Dove hadde produksjonsdelingsavtaler med Jemens oljeministerium og statseide YOGC. Etter huthienes overtakelse av Sana'a i 2014–2015 trakk de seg i januar 2015; en Paris-dom av 15. juli 2019 dømte DNO, Petrolin og Moe til å betale erstatning til ministeriet og YOGC. Paris lagmannsrett avviste deres annulleringssøksmål 5. oktober 2021 og krevde bevis for at mottakerne handlet for eller under listede personers kontroll med hensikt å begunstige dem. I mellomtiden fullbyrdet ministeriet i Oslo, og 4. desember 2023 betalte DNO nettobeløpet til ministeriet alene etter at YOGC hadde overdratt sine rettigheter. DNO og Petrolin anket med den begrunnelse at Paris hadde innsnevret det brede indirekte begrepet ved å kreve kontroll pluss hensikt.

Domstolen fastslår at slike betalinger kan være indirekte tilgjengeliggjøring selv der listede personer bare hevder kontroll ved siden av den legitime regjeringen uten å utøve denEuropa. ”Direkte eller indirekte” og ”stilt til rådighet” er brede anti-omgåelsesbegreperEuropa som dekker fullbyrdelse av dommer som lar listede personer oppnå disposisjonsrettEuropa; kontroll-eller-instruks og videreformidlingsevne er relevante, men ikke nødvendige omstendigheterEuropa. Parallell huthi-styre i Sana'a, hevdet kontroll over mottakerne og konkurrerende betalingskrav etter dommen betyr at omdirigering ikke kan utelukkes — den nasjonale rett må verifisereEuropa.

Men en blot hypotetisk risiko er ikke nokEuropa. Forbudet rammer bare der objektive materielle bevis viser en tilstrekkelig betydelig sannsynlighet, vurdert ut fra alle omstendigheter — herunder hemmende faktorer som den legitime regjeringens anti-omdirigeringstiltakEuropa. En formodning ut fra Jemens usikre politikk eller bare konkurrerende kontrollkrav ville være disproporsjonalEuropa: den kunne ramme mange ikke-forbundne offentlige enheter, skade den legitime regjeringen som medeier dommen, og tjene huthi-propaganda.

Kontroll presumeres heller ikke ut fra konkurrerende krav. Den nasjonale rett må vurdere et tilstrekkelig spesifikt, presist og samstemmig sett indisier uten generelle presumsjonerEuropa. Annulleringssøkeren må vise en ved første øyekast ikke-ubetydelig sannsynlighet gjennom spesifikke, presise og samstemmige indisierEuropa — mottakerne behøver ikke bevise et negativEuropa — men når den terskelen er nådd, er det mottakerne som skal fremlegge bevis som utelukker risikoenEuropa; retten kan pålegge undersøkelsestiltak, konsultere FN/EU-materiale eller spørre myndigheterEuropa. Den legitime regjeringens manglende samarbeid med listede personer er relevant, men ikke tilstrekkelig aleneEuropa: regjeringen og enheten må vise konkrete tiltak som faktisk kan forhindre omdirigeringEuropa. Rettsgrunnlag: artikkel 2 nr. 2 i forordning (EU) nr. 1352/2014, som endret ved forordning (EU) 2021/397.