EU-domstolen: banker må refundere uautoriserte betalinger først

EU-domstolen fastslo at en tilbyder av betalingstjenester ikke kan nekte å refundere en betaler umiddelbart for en uautorisert betalingstransaksjon med den begrunnelse at betaleren muliggjorde transaksjonen ved grov uaktsomhetEuropa. I sin dom av 15. oktober 2026Europa i Case C-70/25Europa (TukowieckaEuropa) fastslo første avdelingEuropa at Article 73(1) og Article 74(1) i Directive (EU) 2015/2366 må tolkes slik at de utelukker et slikt avslagEuropa, selv der betaleren har brutt pliktene til å beskytte betalingsinstrumenter og personlige sikkerhetsopplysninger fastsatt i Article 69 i direktivetEuropa.

Foreleggelsen kom fra Sąd Rejonowy w Koszalinie (District Court, Koszalin, Poland) i en sak mellom en kunde og PKO BP S.A. Kunden, som solgte en gjenstand på en nettauksjonsplattform, fulgte en lenke sendt av en bedrager som hun trodde kom fra plattformen, havnet på en forfalsket side som etterlignet bankens nettsted, og oppga påloggingsopplysningene til nettbanken sin. Bedrageren brukte disse opplysningene til å overføre PLN 3,000 (om lag EUR 705) fra kontoen hennes, og fullførte transaksjonen med en SMS-bekreftelseskode som han fikk fra henne ved svik. Hun meldte bedrageriet til banken og politiet dagen etter; banken nektet å refundere henne, og tilskrev tapet hennes grove uaktsomhet ved sikringen av betalingsinstrumentet.

Domstolen begrunnet med ordlyden i Article 73(1) at plikten til umiddelbar refusjon – refundere umiddelbart og under enhver omstendighet senest innen utgangen av påfølgende virkedag etter at transaksjonen ble oppdaget eller meldtEuropa – bare åpner for ett unntak: rimelig grunn til mistanke om svindel, meddelt skriftlig til vedkommende nasjonale myndighetEuropa. Grov uaktsomhet er ikke angitt som grunnlag for å nekte umiddelbar refusjonEuropa. Article 74(1) regulerer i stedet den senere ansvarsfordelingen: en betaler som har handlet uredelig, eller som med forsett eller grov uaktsomhet har unnlatt å oppfylle pliktene i Article 69, bærer alle tap som følger av dette, mens tap ved tapt, stjålet eller misbrukt instrument ellers er begrenset til EUR 50.

Reglenes sammenheng og formål bekrefter denne totrinnsforståelsen. Article 72(2) legger bevisbyrden for svindel eller grov uaktsomhet på tilbyderen av betalingstjenester, og fortalens punkt 71 beskriver umiddelbar refusjon som hovedregelen med bare etterforskningen ved mistanke om svindel som forbehold. Å la tilbydere holde tilbake refusjonen på grunnlag av en ensidig vurdering av grov uaktsomhet ville frata plikten til umiddelbar refusjon dens effektive virkning og tvinge brukerne – ofte forbrukere – til å gå til sak for å få pengene tilbake og bære kostnadene, i strid med direktivets mål om et høyt nivå av forbrukerbeskyttelse. Forarbeidshistorien peker samme vei: verken forgjengeren Directive 2007/64/EC eller Kommisjonens opprinnelige forslag inneholdt svindelunntaket, og EU-lovgiveren tilføyde bare dette ene unntaket samtidig som direktivet ble underlagt fullharmonisering etter Article 107(1).

For praksis betyr dette at en tilbyder som anser betaleren som grovt uaktsom, først må refundere og deretter søke regress hos betaleren gjennom de rettsmidlene som er tilgjengelige for dette formålet, og selv bevise den grove uaktsomhetenEuropa. Å holde tilbake refusjonen på forhånd er bare lovlig der tilbyderen har rimelig grunn til å mistenke svindel fra betalerens side og melder grunnene skriftlig til vedkommende nasjonale myndighetEuropa. Prosedyrene for utenrettslig tvisteløsning etter Article 102(1) står fortsatt til disposisjon for enhver tvist etter direktivets Titles III og IV og berøres ikke.

Rettslig grunnlag: Directive (EU) 2015/2366, Articles 69, 72(2), 73(1), 74(1), 102(1) og 107(1); domstolens dom (første avdeling) av 15. oktober 2026 i Case C-70/25.