EU-midler kan ikke begrunne ex parte-oppheving av klageutsettelse

En portugisisk regel som lar domstolen oppheve den automatiske utsettende virkningen av en påklaget tildelingsbeslutning innen 48 timer og uten å høre klagerenEuropa, er uforenlig med klagedirektivet, selv der målet er å redde europeiske midlerEuropa. Artikkel 2 nr. 3–5 i rådsdirektiv 89/665/EØF, lest i lys av artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, utelukker en slik ordningEuropa, fastslår domstolen (annen avdeling) i de forente sakene C-266/25 og C-267/25Europa.

Sakene gjelder to tildelinger fra EDIA – Empresa de Desenvolvimento e Infra-estruturas do Alqueva, S.A., hver besluttet 23. desember 2024, for flytende solcelleanlegg ved pumpestasjoner i Portugal: Álamos-stasjonen i sak C-266/25 og S. Pedro- og S. Matias-stasjonene i sak C-267/25. I-Sete – Inovação, Soluções Económicas e Tecnologias Ecológicas, Lda. påklaget begge tildelingene til Tribunal Administrativo e Fiscal do Porto. EDIA opplyser at Europarådets utviklingsbank finansierer de to kontraktene med til sammen 45 mill. EUR på vilkår at de fullføres senest 31. desember 2025, slik at opprettholdt utsettelse kunne koste denne europeiske finansieringen.

Den foreleggende domstol spurte om artikkel 2d i direktiv 89/665 om virkningsløshet for inngåtte kontrakter. Domstolen omformulerer spørsmålet: Ingen kontrakt er inngått — I-Sete bestrider selve tildelingsbeslutningene — tvisten er derfor prekontraktuell og reguleres av artikkel 2, ikke artikkel 2d.

Etter portugisisk rett suspenderer et hastesøksmål mot en tildeling for et europeisk finansiert prosjekt, anlagt innen 10 virkedager etter underretning om tildelingen til alle tilbydere, automatisk den påklagede rettsaktenEuropa. Men deretter kan oppdragsgiveren be domstolen om, uten først å høre motparten, å oppheve utsettelsen midlertidig mot summariske bevisEuropa. Domstolen må imøtekomme det innen 48 timer bare på to kumulative vilkår: utløpet av 10-dagersfristen og risiko for tap av europeiske midlerEuropa — formodet så snart oppdragsgiveren vedlegger et dokument som viser at kontrakten inngår i et finansiert prosjektEuropa. Klageren har deretter fem dager på å søke opprettholdelse, men bare ved å vise at disse to vilkårene ikke var oppfyltEuropa.

Denne ordningen erstatter én automatikk med dens motsetning. Den lar oppdragsgiveren utnytte den midlertidige opphevingen til å signere kontrakten, selv om artikkel 2 nr. 3 forbyr inngåelse før klageorganet har avgjort. Klagerens eneste svar er, med domstolens ord, en probatio diabolica — å bevise et negativ mot to lett oppfylte vilkår — mens domstolen selv ikke har noe skjønn på det midlertidige stadietEuropa.

Den senere kontradiktoriske avveiningen etter artikkel 25-A nr. 6–8 i anskaffelsesloven kan ikke bøte på dette, fordi søkeren ikke har noen garanti for å nå så langt. Retten til et effektivt rettsmiddel krever at domstolen for midlertidige forføyninger selv veier alle berørte interesser før den opphever vernetEuropa — direktivets artikkel 2 nr. 5 er dens konkrete uttrykk i anskaffelser, som forener den forbigåtte tilbyderen med oppdragsgiveren og den valgte tilbyderen. En ren finansieringstapsrisiko kan ikke systematisk vippe denne avveiningen i oppdragsgiverens favørEuropa, for skjerming av enhver EU-finansiert tildeling mot utsettelse kunne velsigne ulovlige tildelinger og samtidig påføre klagere uopprettelig skade. Tiltaket griper derfor inn i selve kjernen i artikkel 47-rettenEuropa, slik at ingen proporsjonalitetsvurdering kan redde det.

Rettsgrunnlaget er én setning: artikkel 2 nr. 3–5 i rådsdirektiv 89/665/EØF av 21. desember 1989, som endret ved direktiv 2014/23/EU, lest i lys av artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter.