GA: ingen direkte virkning for unntak fra gjeldsettergivelse (2019/1023)

Generaladvokat Jean Richard de la Tour har foreslått at domstolen fastslår at EU-rettens forrang ikke pålegger en nasjonal domstol å sette til side et nasjonalt forbud mot gjeldsettergivelse selv om det strider mot restrukturerings- og insolvensdirektivet, fordi de aktuelle bestemmelsene ikke kan anvendes direkteEuropa. I sin innstilling av 22. oktober 2026 i sak C-578/25 Ariez, avgitt etter en foreleggelse fra Audiencia Provincial de Valladolid, konkluderer han med at verken artikkel 20 eller artikkel 23 nr. 2 i direktiv (UE) 2019/1023 er ubetinget og tilstrekkelig presis, slik at ingen av dem har direkte virkningEuropa. Nasjonale myndigheter og domstoler må likevel tolke nasjonal rett i samsvar med direktivets formål så langt det er muligEuropa.

Foreleggelsen springer ut av en felles insolvens der de insolvente ektefellene Oscar og Vanesa søkte om ettergivelse av ubetalte gjeldsforpliktelser den 10. september 2024. Agencia Estatal de Administracion Tributaria (AEAT) motsatte seg ettergivelse for Oscar etter artikkel 487 nr. 1 punkt 2 i texto refundido de la Ley Concursal (TRLC)Europa, fordi en endelig avgjørelse av 4. januar 2016 hadde erklært ham subsidiært ansvarlig for skattegjeld i et selskap han ledet. Bestemmelsen fastsetter at en skyldner som i de ti årene før søknaden om gjeldsettergivelse har vært omfattet av en endelig avgjørelse om utvidelse av ansvaret, ikke kan få ettergitt ubetalte gjeldsforpliktelser. Forbudet faller bare bort dersom skyldneren senest på tidspunktet for inngivelsen av søknaden har betalt all gjeld som omfattes av ansvaret fullt ut. Førsteinstansretten nektet Oscar gjeldsettergivelse, og han anket.

Beløpene viser hvorfor den foreleggende retten prøver forholdsmessigheten. Etter realisasjon av parets eiendeler, herunder deres bolig, gjensto gjeldsforpliktelser på 282,000 euros, 17,856.95 euros var blitt tilbakebetalt under bobehandlingen, og bare 10,000 euros i skattegjeld kunne ettergis under det lovfestede taket, slik at 20,547.19 euros i skattegjeld gjensto til betaling. Den ankende part hevder at AEAT blokkerer hele ettergivelsen for å beskytte høyst 10,000 euros i skattekrav til tross for hans gode tro, noe han mener er uforholdsmessig i lys av domstolens praksis i Corvan and Bacigan.

Generaladvokatens begrunnelse bygger på direktivets oppbygning. Artikkel 23 nr. 2 lar medlemsstatene opprettholde eller innføre begrensninger i gjeldsettergivelse under visse veldefinerte og behørig begrunnede omstendigheterEuropa, der eksemplene innledes med ord som tilsvarer «slik som», og fortalens punkt 80 bekrefter at ytterligere unntak ikke er utelukketEuropa. Fordi hver medlemsstat velger hvilke unntak den gjennomfører, og fordi den generelle retten til tilgang til minst én ettergivelsesprosedyre etter artikkel 20 selv er begrenset av disse unntakeneEuropa, mener han at ingen av bestemmelsene uttrykker en forpliktelse i ubetingede og utvetydige ordelag som en domstol kunne anvende direkteEuropa. Han minner om at domstolen allerede i Corvan and Bacigan fastslo at listen i artikkel 23 nr. 2 er veiledendeEuropa, at ytterligere forbud er tillatt når nasjonal rett viser at de forfølger en legitim allmenn interesseEuropa, og at den nasjonale retten prøver deres forholdsmessighet uten å gå lenger enn det som er passende og nødvendig. Innstillingen kaller disse premissene tvilsomme: den bemerker at motstridende spansk rettspraksis snarere tyder på at en konform tolkning ikke ville være umuligEuropa, men fastholder at dette ikke skaper direkte virkningEuropa.

Rettsgrunnlaget er artikkel 20 og artikkel 23 nr. 2 i direktiv (UE) 2019/1023, artikkel 487 nr. 1 punkt 2 i Real Decreto Legislativo 1/2020 (TRLC) som endret ved Ley 16/2022 samt artikkel 3, artikkel 41 nr. 1 og artikkel 43 nr. 1 bokstav b i Ley 58/2003 General Tributaria.