Reiser til arbeidsgiverfastsatte steder er arbeidstid, fastslår domstolen

Domstolen (sjette avdeling) fastslo 22. oktober 2026 i sak C-420/24 at reisetid — selv utenfor normal arbeidstid — til og fra et arbeidsgiverfastsatt arbeidssted som ikke er det faste eller vanlige, for å utføre oppgaver etter arbeidsgiverens instrukser, er «arbeidstid» etter artikkel 2 nr. 1 i direktiv 2003/88/EFEuropa. Domstolen traff ingen materiell avgjørelse om medregning av reiser i overtidstersklerEuropa: Den erklærte det andre spørsmålet — om EU-retten er til hinder for den nasjonale ikke-medregningsregelen — for uantakeligEuropa.

Saksøkeren BZ ledet investerings-, storreparasjons- og katastrofetjenesten i Iașis regionale veidirektorat (CNAIR) med kontraktfestet tjenestested i Iași. Fra 8. til 15. juni 2021 foretok han gjentatte inspeksjonsreiser til veianlegg i Suceava, Botoșani og Focșani samt til CNAIRs hovedkontor i Bucuresti — over 1 500 km på åtte dager på rumenske riks- og fylkesveier, der området ikke hadde motorveier, i et kjøretøy stilt til rådighet av arbeidsgiveren (med sjåfør til Bucuresti), med hjemkomst samme dag unntatt etter Bucuresti, delvis utenfor normal arbeidstid. CNAIR nektet å godkjenne timelisten hans og betale de 31,5 timene, idet reisene ble ansett å falle utenfor hans virksomhet etter arbeidsrettens artikkel 111. Tribunalul Iași avviste kravet 20. juli 2022: Tjenestereiseordrenes tidspunkter alene var utilstrekkelige uten aktivitetsrapport eller kjørebok, og den avtalte prosedyren krevde at arbeidstakerne først søkte kompenserende hvile før de krevde overtidsbetaling. Fagforeningen anket til Curtea de Apel Iași.

Om sakens antakelighet forkastet domstolen CNAIRs innvendinger: Fortolkning av EU-retten formodes å være relevant, og lønnstvisten krever først at reisetidens rettslige karakter fastlegges. Materielt anvendte domstolen de tre kumulative vilkårene i artikkel 2 nr. 1, som hver må etterprøves av den foreleggende domstol. For det første virksomhetsutøvelse: Instruksene fastla destinasjon og reisearrangementer, med tjenestereiseordrer og kjørebokkontroll, slik at reisene var uløselig knyttet til hans oppgaver. For det andre til arbeidsgiverens disposisjon: Han kunne verken endre dato eller destinasjon og rådde ikke fritt over sin tid, selv med sjåfør — arbeidets intensitet er uten betydning. For det tredje på arbeid: Slike reiser er uløselig forbundet med normal oppgaveutførelse der regelmessige oppdrag, kontroll på byggeplasser og møter utenfor tjenestestedet inngår i de kontraktsfestede funksjonene, idet arbeidstakeren holdes borte fra sitt sosiale og familiære miljø med lite råderom over ikke-aktivert tid. Utenfor normal arbeidstid endrer ingenting; direktivet anerkjenner ingen mellomkategori.

Dette er selvstendige unionsbegreper som tjener direktivets helse- og sikkerhetsformål, og artikkel 2 tillater ingen unntak. Domstolen fulgte sin reisetidsautoritet STAS-IV (C-110/24 av 9. oktober 2025) og vaktdommen Ramavić (C-373/24 av 30. oktober 2025), sitert analogisk, samt den tidligere Federación de Servicios Privados-dommen (C-266/14 av 10. september 2015) om arbeidstakere uten fast arbeidssted: Et kontraktfestet fast tjenestested tar ikke arbeidsgiverbeordrede reiser ut av arbeidstiden.

Det andre spørsmålet falt på terskelen: Foreleggelseskjennelsen anga ingen grunn til at artikkel 6 bokstav b-gjennomsnittstiden eller paktens artikkel 31 nr. 2 var relevanteEuropa, slik prosessreglementets artikkel 94 bokstav c krever. Dommen kan derfor ikke påberopes for medregning av reiser i 48-timers-gjennomsnittet eller for paktsbaserte lønnskravEuropa. For arbeidsgivere som sender inspektører, teknikere eller kundeplassert personale bort fra det kontraktfestede tjenestestedet, kvalifiserer slike arbeidsgiverstyrte reiser som arbeidstidEuropa og utløser direktivets vern, uansett interne prosedyrer om kompenserende hvile førstEuropa; tjenestereiseordrer, arbeidsgivertransport og kjørebokkontroll peker alle mot kvalifisering, mens lønn fortsatt reguleres av nasjonal rettEuropa. Rettsgrunnlag: Artikkel 2 nr. 1 i direktiv 2003/88/EF av 4. november 2003; spørsmålet om artikkel 6 bokstav b og paktens artikkel 31 nr. 2 ble erklært uantakeligEuropa.