Domstolen begrenser gammelt informasjonsdirektiv til informasjonsretter

Domstolen har avgjort at vernet om rettigheter i det tidligere arbeidsgiverinformasjonsdirektivet 91/533/EØF bare dekker rettigheter som følger av selve direktivet, slik som retten til å motta den skriftlige redegjørelsen for ansettelsesvilkår, og ikke materielle rettigheter etter kontrakten eller arbeidsforholdet som lønn eller pensjonsbidragEuropa.

Dommen svarer på en foreleggelse fra tingretten i Napoli i en tvist mellom en arbeidstaker, LW, og Trenitalia SpA og det nasjonale trygdeinstituttet (INPS). LW ble i mai 2003 stilt til rådighet for Trenitalia gjennom et vikarbyrå. Ved dom av 31. oktober 2018 fant lagmannsretten i Napoli at utleien var ulovlig og fastslo et arbeidsforhold med Trenitalia fra mai 2003; Trenitalia ansatte LW med virkning fra 1. juli 2019 og ble særskilt dømt til å betale LW 110 308,13 euro i lønnsrestanser. Trenitalia betalte deretter trygdebidrag til INPS for januar 2016 til juni 2019, men ingenting for mai 2003 til desember 2015 med den begrunnelse at INPS anså disse bidragene som foreldet etter den femårige foreldelsen i artikkel 3 nr. 9 i lov nr. 335/95.

LW saksøkte prinsipalt for betaling av de manglende bidragene, subsidiært for en livrente etter artikkel 13 i lov nr. 1338/62 og mer subsidiært for erstatning etter artikkel 2116 i sivil lovbok. Den foreleggende domstolen stilte fem spørsmål om rekkevidden av artikkel 8, utsatt lønn og tilgjengelige rettsmidler.

Domstolen besvarer bare det første spørsmålet og finner ingen grunn til å besvare resten. Artikkel 8 nr. 1 krever at medlemsstatene gir enhver arbeidstaker som anser seg krenket ved manglende overholdelse av pliktene i direktivet, tilgang til domstolsprøving. Lest som helhet sikrer denne formuleringen de rettighetene arbeidstakerne har i kraft av arbeidsgiverens informasjonsplikter, ikke rettighetene etter deres kontrakt eller arbeidsforhold: melding om de vesentlige forholdene etter artikkel 2, gjennom et av artikkel 3-dokumentene og innen dets frister, opplysninger til utstasjonerte arbeidstakere etter artikkel 4 og melding om endringer etter artikkel 5Europa.

Artikkel 2 nr. 2 oppregner vesentlige forhold, hvorav noen i seg selv er rettigheter, men direktivet behandler dem kun som opplysninger som skal videreformidles. Rettsgrunnlaget for disse materielle rettighetene ligger i andre EU- eller nasjonale instrumenter, herunder tariffavtaler, slik artikkel 2 nr. 3 bekrefter ved å tillate henvisninger til lover og avtaler for flere punkter. En krenkelse av disse materielle rettighetene er derfor ikke i seg selv relevant for vurderingen av direktivets overholdelse, som bare pålegger en informasjonsplikt.

Direktivets formål bekrefter dette: andre og sjuende fortaleformål underlegger arbeidsforhold formkrav for å beskytte arbeidstakerne mot mulige krenkelser og skape åpenhet på arbeidsmarkedet ved å opplyse dem om de vesentlige elementene i deres forhold. Denne åpenheten beskytter indirekte de materielle rettighetene ved å gjøre arbeidstakerne kjent med dem, men direktivet forplikter ikke i seg selv medlemsstatene til å sikre disse rettighetene.

Det operative svaret er derfor at artikkel 8 nr. 1 bare dekker rettigheter som følger av direktivet, slik som retten til å motta et av dokumentene oppregnet i artikkel 3, og ikke kontrakts- eller arbeidsforholdsrettigheter som arbeidsgiveren skal opplyse arbeidstakeren om etter artikkel 2Europa. Domstolen erklærer foreleggelsen for å kunne tas til behandling og avviser innsigelser om at tvisten er rent intern eller ubegrunnet, siden disse argumentene gjelder realiteten snarere enn adgangen til behandling.

Rettsgrunnlag: artikkel 2, 3 og 8 nr. 1 i Rådets direktiv 91/533/EØF av 14. oktober 1991 om arbeidsgiverens plikt til å underrette arbeidstakeren om de vilkår som gjelder for arbeidsavtalen eller arbeidsforholdet.