Tredjelandsinsolvens stanser ikke EU-kontosikring

Domstolen fastslo 5. november 2026 i sak C-716/24 PonnerEuropaEuropa at insolvensbehandling innledet i et tredjeland ikke blokkerer en europeisk kjennelse om sikring av bankkontoer, selv når medlemsstaten anerkjenner den utenlandske insolvensen etter sin egen rettEuropa. Fjerde avdelings domEuropa etter foreleggelse fra Oberlandesgericht Frankfurt am Main senker også bevisterskelen for kontoopplysningsmekanismenEuropa: En kreditor trenger ikke peke ut en spesifikk kontoEuropa, og generelle omstendigheter som viser sterke økonomiske bånd til den berørte medlemsstaten kan være tilstrekkeligeEuropa.

EJ bosatt i Tyskland hadde fått en endelig uteblivelsesdom fra Landgericht Frankfurt am Main som påla DX, en på Curaçao stiftet nettspilloperatør, å tilbakebetale 57 364 euro pluss kostnader og renter for tap i nettspill. I mai 2024 søkte EJ om en kontoopplysningskjennelse om DXs påståtte kontoer på Kypros samt om sikring av disse kontoene, med den begrunnelse at innsatsene strømmet til DX gjennom to kypriotiske selskaper og at DX som postkasseselskap ikke hadde beslagsgnede eiendeler på Curaçao. Retten avviste søknaden. I anken tilføyde EJ at det 10. juni 2024 var innledet insolvensbehandling mot DX på Curaçao, at øyas spilloperatører typisk var aktivløse postkasseselskaper og at DX ble ledet fra Curaçao av en direktør delt med et Kypros-basert selskap.

På det første spørsmålet slår domstolen fast at artikkel 2 nr. 2 bokstav c i forordning (EU) nr. 655/2014, lest med fortalens punkt 8, bare unntar insolvensbehandling som faller under forordning 2015/848, fra forordningens virkeområdeEuropa, altså behandling oppført på dens vedlegg A-liste for en medlemsstatEuropa. En Curaçao-behandling fra et oversjøisk land og territorium utenfor traktatenes virkeområde er en tredjelandsbehandlingEuropa, selv om tysk rett anerkjenner den etter § 343 InsolvenzordnungEuropa. Tre grunner spiller sammen: Unntakets formål er å unngå inngrep i EUs insolvensbehandlinger og deres effektivitet, et hensyn som ikke kan overføres på tredjelandsbehandlinger; forordningen og forordning 2015/848 hviler på gjensidig tillit og gjensidig anerkjennelse, som ikke strekker seg til tredjelandEuropa; og den ensartede anvendelsen ville kollapse om virkeområdet avhang av hver medlemsstats nasjonale anerkjennelsesreglerEuropa, slik at samme krav mot samme skyldner kunne sikres i én medlemsstat og nektes i en annen. Artikkel 46 nr. 1, som henviser prosessuelle hull til nasjonal rett, er irrelevant for virkeområdet og for unntatte spørsmål som anerkjennelseEuropa.

På det andre spørsmålet slår domstolen fast at artikkel 14 nr. 1 første ledd og artikkel 14 nr. 3 ikke krever at kreditor påberoper seg spesifikke omstendigheter som peker på en konkret kontoEuropa. Kreditor må behørig begrunne årsaker til å tro at skyldneren har en konto i fullbyrdelsesmedlemsstatenEuropa, og eksemplene i fortalens punkt 20, som å arbeide eller eie eiendom der, er bare illustrativeEuropa. Sterke økonomiske bånd vist i generelle vendinger holder, f.eks. hjemstedet i den medlemsstaten for en betalingstjenesteleverandør som kreditor betalte skyldneren gjennom, og som også er skyldnerens datterselskap, eller et agentur eller en filial tilhørende skyldneren der.

For grenseoverskridende inndrivingspraktikere og insolvenspraktikere er det praktiske poenget dobbelt: Skyldnere kan ikke beskytte EU-bankkontoer mot sikring ved å innlede insolvensbehandling utenfor Unionen, og kreditorer som jager kypriotiske, maltesiske eller andre medlemsstatskontoer, bør påberope seg skyldnerens økonomiske fotavtrykk, betalingsveier og selskapsnettverk framfor først å jage en IBAN.

Rettsgrunnlaget er artikkel 2 nr. 2 bokstav c, artikkel 7 nr. 1 samt artikkel 14 nr. 1 første ledd og nr. 3 i forordning (EU) nr. 655/2014Europa.